drammenogsvelvik.com

En side om kommunereformen

Author: odd (page 2 of 7)

En lang og tøff jobb venter Drammen og Svelvik

gardermoen

Tillitsvalgte på konferansen om sammenslåinger av kommuner. Fra venstre: Heidi Reek, Fagforbundet Svelvik, Kjersti Ebbestad, Utdanningsforbundet Drammen og Eivind Småge, Fagforbundet Drammen.

Over 60 kommuner med gjensidige vedtak om sammenslåing samlet seg mandag og tirsdag til oppstartseminar over to dager på Gardermoen.  Drammen og Svelviks ansatterepresentanter ble overrasket over hvor stor jobb som venter, men også at det er fullt mulig å få til en god og inkluderende prosess fram mot sammenslåingen.

Oppstartsseminaret. som ble arrangert av Kommunal- og moderniseringsdepartementet i samarbeid med KS, Unio Kommune, YS Kommune, LO Kommune og Akademikerne kommune, omfattet både både erfaringsdeling fra kommuner som tidligere har slått seg sammen og fra kommuner som er midt i prosessene.  Deltakerne fra kommunene representerte både administrativt ansatte, folkevalgte , tillitsvalgte og hovedvernombud. Temaer som ble drøftet var blant annet medvirkning og involvering, utvikling og oppfølging av prosjektplaner, samspill mellom politisk og administrativ ledelse og håndtering av prosjektlederrollen. Flere av talerne har også vært gjennom sammenslåingsprosesser i sine respektive kommuner, og delte erfaringer fra disse.

Dette oppstatsseminaret var bare ett av flere seminarer som vil finne sted fram til våren. Fra Svelvik og Drammen kommuner deltok blant andre Kjersti Ebbestad (Utdanningsforbundet, Drammen), Heidi Reek (Fagforbundet, Svelvik) og Eivind Småge (Fagforbundet, Drammen). Etter to dagers seminar var de tre enige om at kommuner som har bestemt seg for å slå seg sammen, står foran både en omfattende og arbeidskrevende prosess som inkluderer en rekke kompliserte problemstillinger. Mange ansatte kommer til å bli direkte involvert, og mange arbeidsoppgaver skal gjennomføres som mange ikke en gang har tenkt over. Eksempelvis må alle veinavn gjennomgås slik at det ikke er samme navn på flere veier i den nye kommunen, og to eiendommer i den nye kommunen kan ikke ha samme gårds- og driftsnummer.

– Vi har fortsatt god tid til sammenslåingen finner sted fra 1. januar 2020, men det blir likevel svært arbeidskrevende, og vi må allerede nå sette oss ned for å se hvordan tillutsvakgtsapparetet kan sam,arbeide enda tettere og bedree i våre to kommuner, sier de tre tilltsvalgte som representerte Drammen og Svelvik på konferansen.

De utelukker heller ikke at det kan bli snakk om mer frikjøp av tillitvalgte, på grunn av det omfattende arbeidet som ventet. All erfaring fra kommuner som allerede har gjennomført sammenslåing, viser nemlig at involvering av ansatte kanskje er den aller viktigste forutsetningen for at en sammenslåing skal bli vellykket.

Statsråd Jan Tore Sanner åpnet konferansen. Hans foredrag kan ses ved å klikke på filen nedenunder. Han hadde fire gode råd til kommunene som nå er i ferd med å slå seg sammen:

  • Vær rause mot hverandre
  • Involver tillitsvalgte og ansatte tidlig
  • Heller for mye enn for lite informasjon
  • Bidra til at lokaldemokratiet blir styrket

 

 

 

Krevende for Sande kommune

Sande takket nei til å bli med Svelvik inn i nye Drammen kommune, og valgte i stedet en ny kommune sammen med Holmestrand og Hof. Den gode stemningen før sommeren er imidlertid blitt avløst av bitre ord og harde utfall både kommunene i mellom, men også internt blant Sandes politikere.

Grunnen til de sterke ordene er Sande kommunes anstrengte økonomi. Holmestrand ber rett og slett Sande rydde opp i sin økonomi før de blir med i en ny kommune. Det betyr at Holmestrand og Hof slår seg sammen i 2018, mens Sande ikke får være med før i 2020. En økonomisk opprydning før sammenslåing betyr også en økonomisk hestekur de neste årene som blir tøff for sandesokningene.

elin-weggesrud

Elin Weggesrud (Ap), ordfører i Sande

Sande kommune føler seg dårlig behandlet av Holmestrand, og dette har ført til et sjeldne harde ord. I et leserbrev i Sande avis nylig ble Holmestrands Høyre-ordfører Alf Johan Svele karakterisert i krasse ord av en Ap-politiker i Sande  (les her). Temperaturen er høy også blant Sandes egne politikere. Ordfører Elin Weggesrud sier til Sande Avis at hun var forberedt på at forhandlingen ville bli både spennende, utfordrende og krevende, men så fortsetter hun: – Men å ha motstand i eget forhandlingsutvalg har løftet arbeidet til et nytt nivå og det er vanskelig å holde stø kurs i forhandlingene på vegne av Sande. De kjører sitt eget løp og handler ikke i tråd med det mandatet de har fått av referansegruppen, fortsetter hun.

Opposjonen i Sande avviser dette. Fremskrittspartiets Jan Fredrik Vogt mener beskyldningene er «rent tøv», og at det er  Arbeiderpartiet og Senterpartiet som har ansvaret for det dårlige samarbeidsklimaet på grunn av dårlig forhandlingsstrategi. Høyres Sindre Stang er enda krassere i en kommentar til Sande Avis: – Mitt mandat er å fremforhandle en best mulig avtale for innbyggerne i den nye felles kommunen. Det ser ut til å bli en håpløs oppgave med en ordfører og en varaordfører som kun kjører sitt eget løp og avfeier alle andre. Å påstå at alle andre ødelegger er vrangforestilling og eventyr, sier han.

Ordfører Weggesrud angrer imidlertid ikke på at Sande avviste Drammens-alternativet: – Nei, det gjør jeg ikke. Men vi var i armkroken til Holmestrand i juni. Nå er vi kommet på en armlengdes avstand – i løpet av tre måneder. Jeg er skuffet over at Holmestrand ikke er mer på offensiven, sier hun til Drammens Tidende.

Lokalpolitikk med oppgaveutvalg, crowdsourcing og innbyggerpaneler

eiker

Lokalpolitikk i endring: Lokale ordførere fotografert i forbindelse med kommunereformen og forhandlingene om politisk plattform. I Danmark er lokalpolitikken i kraftig endring. Noe for oss?

I forrige bloggpost beskrev vi hva et oppgaveutvalg er, men hvorfor vurderer nå både Drammen og Svelvik å innføre denne nyvinningen? Svaret er blant annet å finne i Danmark som på flere måter har forandret loaldemokratiet.

Da Danmark gjennomførte sin kommunereform, oppdaget man at både de politiske partiene og lokalpolitikerne var frustrerte. Politikerne hevdet de var underlagt flere former for press. Presset kom nedenfra fordi innbyggerne stilte stadig strengere krav om at politikerne måtte levere, det kom ovenfra fordi lokalpolitikerne mente den statlige styringen både var for sterk og for detaljstyrende – og det kom innenfra fordi politikerne følte at de mer eller mindre ble styrt av rådmennene og deres stab.

Med andre ord følte politikerne at de hadde for lite albuerom og for få ressurser til å utøve konstruktiv lokalpolitikk. Politikerne så dessuten konturene av et såkalt «sutredemokrati» som i korthet gikk ut på at når folk henvendte seg til politikerne mellom valgene, var det stort sett bare når de hadde noe å klage over. Enten var det svigermor som fikk for dårlig pleie, eller så var det sen saksgang i forbindelse med en byggemelding, en kranglete rektor eller en gangvei som hadde dårlig asfalt. Som ombudsmenn må folkevalgte finne seg i slike henvendelser, men mange lokalpolitikere følte at det ble bare denne formen for «kjølediskdemokrati» som danske kaller det, noe som egentlig har lite med politikkens samfunnsbyggende rolle å gjøre. Det førte igjen til at mange lokalpolitikere trakk seg etter én periode, rett oig slett fordi politikken føltes lite konstruktiv.

Med andre ord følte politikerne at de hadde for lite albuerom  tid og for få ressurser til å utøve konstruktiv lokalpolitikk.

Kanskje noen norske lokalpolitikere kjenner seg igjen? I alle fall var det denne politiske avmakten som førte til enhelt ny måte å tenke lokalpolitikk på i Danmark. Tidligere (før 1980) ble kommunen sett på som en arena for autoritet, altså et sted der man sto med lua i hånden for aller nådigst å få lov til å bygge en garasje. Så kom 1980-tallet, markedstenkningen, new public management og maktpyramiden ble snudd på hodet. Da var det ikke lenger byråkratene som var sjefen. De ble leverandører av tjenester og innbyggerne ble kommunens kunder. I Danmark ser en nå for seg en ny fase, det danske kaller «en arena for samskapelse» som altså innebærer et samarbeid mellom kommune og fellesskapet.

Det er her oppgaveutvalgene kommer inn, ikke bare for å rekruttere nye stemmer inn i samfunnsdebatten, men også for å kunne ta ibruk digital informasjonsteknologi som fortsatt er forbløffende fraværende i kommunal saksbehandling, både i Danmark og Norge. Sakspapirer til et kommunestyremøte ser for eksempel akkurat like ut i dag som de gjorde for hundre år siden, og i mellomtiden har det der ute skjedd opptil flere informasjonsrevolusjoner. Med oppgaveutvalg og en mer utadrettet kommune som i større grad samarbeider med lokalbefolkning, er det for eksempelvis mulig å tenke seg digitale borgerpaneler (der innbyggerne responderer på kommunens eller politikernes innspill) eller crowd-sourcing der en kan etterlyse befolkningens gode ideer og initiativer.

Dette er bare noen av mulighetene ved oppgaveutvalgene. I morgen: Drammen og Svelvik tenker foreløpig litt ulikt om bruk av oppgaveutvalg, og den ulikheten er både fruktbar og spennende.

 

Tid for oppgaveutvalg

Samskapelse: Professor Jacob Torfing orienterte om oppgaveutvalg da en delegasjon fra Svelvik og Drammen besøkte Gentofte kommune i mai.

Samskapelse: Professor Jacob Torfing orienterte om oppgaveutvalg da en delegasjon fra Svelvik og Drammen besøkte Gentofte kommune i mai.

Både i Drammen og Svelvik snuses det på såkalte oppgaveutvalg for å mobilisere innbyggerne bredere enn det politikken alene greier. Men hva er egentlig et oppgaveutvalg, og hvilken rolle skal det ha?

Det er dette spørsmålet både folkevalgte og ansatte i rådhusene i Svelvik og Drammen spør seg om for tiden. Etter studieturer til Danmark der oppgaveutvalg har vært forsøkt noen år, har mange blitt begeistret. Samtidig er det ikke gitt at en suksess i Danmark nødvendigvis blir kopiert i Norge, og det går også an å tenke seg en «fornorsking» av den danske oppgaveutvalgsmodellen.

Men altså: Hva er egentlig et oppgaveutvalg? Da danskene gjennomførte sin kommunereform i 2007-2008, var en bekymret for at større kommuner større avstand mellom politikere og folket. Oppgaveutvalgene ble en måte å kompensere for dette. Politikerne skulle ikke lenger låse seg inne i møtelokaler på rådhuset. De skulle ut til folket og møte folk på deres hjemmebane.

Samtidig erkjente danske lokalpolitikere at de politiske partiene alene ikke var store til å definere fellesskapets problemer og utfordringer. Skulle en engasjere bredt ute i lokalsamfunnet, måtte en rekruttere bredere enn gjennom de politiske partiene. Det gjaldt derfor å mobilisere flere gode krefter, hvor de måtte befinne seg. Det kunne være ressurspersoner som allerede var aktive i foreninger eller organisasjoner, innbyggere som hadde et eget ønske om å gjøre en jobb for fellesskapet, eller kanskje fagekspertise på et tema. Det siste kunne kanskje være en forsker eller en annen ekspert som satt på nyttig viten om temaet som oppgaveutvalget skulle diskutere.

Selve temaet, eller oppgaven, som oppgaveutvalgene skulle diskutere, skulle være klart definerte og med tidsfrist. I Gentofte kommune utenfor København, som folkevalgte og byråkrater i både Svelvik og Drammen har besøkt, ble det nedsatt tilsammen åtte oppgaveutvalg med ti innbyggere og fem politikere i hvert oppgaveutvalget, og med støtte fra administrasjonen.

Ett av oppgaveutvalgene hadde eksempelvis til mandat å utarbeide en ny idretts- og aktivitetspolitikk for kommunen, og sørge for en bedre sammenheng og et bedre samarbeid mellom idrettsforeninger, øvrige foreninger, kommunen og andre offentlige etater. I utvalget satt representanter for både politikk, idrett og «hvermansen». Dette bredt sammensatte utvalget, i likhet med de øvrige oppgaveutvalgene, avga innstilling som ble presentert for kommunestyret og vedtatt der.

Det er dette brede engasjementet for lokalsamfunnet som både Svelvik og Drammen ønsker skal gi ny kraft til nærdemokratiet i de to kommunene som skal bli én kommune i 2020.

Mer om oppgaveutvalg i neste bloggpost som kommer i morgen.

 

Stor-Drammen best for folk flest

Fylkesmann Helen Bjørnøy går inn for en ny storkommune bestående av begge Eiker-kommunene, Lier, Svelvik og Drammen. Det vil gi flere og bedre tjenester til folk flest, mener Fylkesmannen som nå sender Drammensregionens skjebne videre til statsråd og Storting.

Men hvordan kan en fylkesmann la være å ta hensyn til motstanden i kommunene som enten har sagt nei til en ny storkommune gjennom folkeavstemning eller vedtak i kommunestyre? Fylkesmannen legger til grunn at mye har endret seg i løpet av reformperioden. Vi har en ny situasjon med nye og sterke kommuner som etableres i øst og sør. En stor kommune vil gjøre at vi står sterkere sammen, og muligheten for å bevare og styrke Drammensområdet vil øke. Samtidig har den økonomiske situasjonen for Nedre Eiker blitt forverret.

Om Nedre Eiker skriver Fylkesmannen: «Nedre Eiker har over lengre tid vært en lavinntektskommune med store økonomiske og sosiale utfordringer. Kommunens økonomiske situasjon er krevende og lite robust for å kunne legge til rette for gode og likeverdige tjenester. Selv om kommunen har en befolkning på om lag 25.000 innbyggere, vil kommunen ikke være økonomisk robust til å stå alene over tid.»

helen-bjornoy-ny

Fylkesmann Helen Bjørnøy

Når det gjelder Lier, er situasjonen en annen. Lier er i likhet med Drammen en økonomisk robust kommune som greier seg på egen hånd. Imidlertid går Fylkesmannen gåtr ikke bare sterkt inn for, men mener det er helt nødvendig å bygge en sterk kommune i og rundt Drammen. Om dette skriver Fylkesmannen: «Det etableres sterkere kommuner rundt Drammensregionen både i øst og i sør. Fylkesmannen mener derfor at det er helt nødvendig å skape en sterkere kommune rundt Drammen. Dette for å innfri reformens hovedmål i størst mulig grad, og for at man ikke skal få en situasjon der måloppnåelsen på en del områder risikerer å bli dårligere enn før reformen.»

Det er flere grunner til at Fylkesmannen tilrår en storkommune som består av flere kommuner enn de to (Svelvik og Drammen) som allerede har bestemt seg for å danne en ny kommune sammen. Det handler om en sunt lokaldemokrati. Det er for eksempel etablert en rekke samarbeidsordninger mellom kommunene i området. Imidlertid har disse kommunene vokst inn i hverandre på en slik måte at samfunnsutvikling i en kommune i større eller mindre grad påvirker de andre kommunene, uten at disse innbyggerne kan påvirke utviklingen gjennom stemmeseddelen. Dernest handler det om tjenestetilbudet til folk. En god økonomi som en storkommune vil innebære, vil gi bedre og mer forutsigbare tjenester.

Fylkesmannens innstilling sendes nå til departementet, og kommunestrukturen i Norge blir behandlet i Stortinget til våren.

Fylkesmannens innstilling kan leses her.

 

 

 

Dyrt å bo i fattige kommuner

Små kommuner er ofte fattige og derfor også dyre å bo i. I vårt område er både Hurum, Svelvik, Sigdal, Krødsherad og Sande dyre kommuner for innbyggerne, mens Røyken og Øvre Eiker er billigst. De kommunale avgiftene er dobbelt så dyre i Sigdal som i Asker og Bærum.

sigdal

Det er vakkert i Sigdal, men også dyrt å bo. Kommunen har også innført eiendomsskatt, men å slå seg sammen med andre kommuner, er så langt ikke på tale. (Foto: Sigdal kommune)

Det er interesseorganisasjonen Norsk Familieøkonomi som årlig presenterer tallene for landets dyreste og billigste kommuner, og tallene for årets liste er hentet fra Statistisk sentralbyrå for året 2015. Statistikken omfatter vel å merke bare vann, avløp/kloakkavgift, avfall og renovasjon, feieavgift og eventuell eiendomsskatt. Priser på for eksempel barnehage og SFO er derfor ikke med i regnestykket. Likevel viser tallene stor forskjell på kommunene. Nesten 16.000 kroner skiller den billigste (Sola kommune i Rogaland) og den dyreste (Gjemnes kommune  i Møre og Romsdal). Mens du for en bolig på 120 kvadratmeter i Sola kommune betaler bare 1100 kroner for vannet, 1500 for kloakken, 2300 i avfall og 300 kroner for feiing, er det tilsvarende tallet for Gjemnes 7500, 3200, 3500 og 540. For Gjemnes kommer i tillegg høy eiendomsskatt på 6300 kroner.

Hvis vi tar med de kommunene som har figurert i diskusjonen om kommunesammenslåinger i vårt område, ser vi at de store og robuste kommunene er vesentlig rimeligere enn de mindre og fattige. Bærum og Asker er rimeligst, med henholdsvis 6700 og 7500 kroner samlet for alle typer avgifter for en bolig på 120 kvadratmeter med gjennomsnittlig forbruk. Både Røyken, Øvre Eiker, Holmestrand, Kongsberg og Drammen er også blant de rimelige kommunene i den forstand at det koster under 10.000 kroner i året for de nevnte avgiftene. Av disse er Røyken rimeligst med vel 8900 kroner og Drammen dyrest med vel 9900. Mellom disse kommunene skiller det altså en tusenlapp i året.

For Drammen er dette en god plassering fordi innbyggerne betaler ennå relativt mye for den fjord- og elverensingen som har funnet sted gjennom mange år og som innbyggerne får igjen med ren elv og fjord og ikke minst den attraktive Elveparken.

Midt på treet følger Lier, Nedre Eiker og Modum. Blant disse kommunene skiller det under en tusenlapp i året, fra Liers 10.300 kroner til Modums 11.000.

De dyreste kommunene er i regelen også de dyreste å bo i, når en legger de kommunale avgiftene til grunn. De dyreste er Sande, Krødsherad, Hurum, Svelvik og Sigdal, hvorav Sande er rimeligst med rett i underkant av 12.000 kroner i året og Sigdal dyrest med nesten 15.000 i året. Blant disse fem kommunene er det også tre som har innført eiendomsskatt, nemlig Sande, Svelvik og Sigdal. Krødsherad kommer til å innføre eiendomsskatt fra 2017, og vil da rykke oppover på listen over de dyreste kommunene. Det samme vil Nedre Eiker gjøre, dersom den politiske diskusjonen der ender med innføring av eiendomsskatt.

Her er listen over de de dyreste kommunene i vårt område, med Norsk Familieøkonomi som kilde. Vi har tatt med de kommunene som på en eller annen måte har vært med i kommunereformdiskusjonen det siste året. Kommunenavn først, og deretter samlet sum for kommunale avgifter knyuttet til vann, kloakk, rebiovasjon og feiiing, samt eventuell eiendomsskatt:

Sigdal: kr. 14.926.

Svelvik: kr 12.535

Hurum: kr 12.121

Krødsherad: kr 12.000

Sande: 11.875

Modum: 11.075

Nedre Eiker: 10.527

Lier: 10.274

Hof: 10.155

Drammen: 9958

Kongsberg: 9912

Holmestrand: 9463

Øvre Eiker: 9003

Røyken: 8941

Asker: 7506

Bærum: 6720

 

 

 

 

Øvre Eiker styrker og forbedrer folkestyret

Øvre Eiker kommune viser vei for et bedre lokaldemokrati. Fra før har kommunen fått mye fortjent oppmerksomhet og skryt for sine grendeutvalg. Men Øvre Eiker gir seg ikke med det, og denne høsten vil kommunen prøve ut et såkalt oppgaveutvalg. Vi andre kommunene i Drammensregionen, Drammen og Svelvik inkludert, følger spent med.

fjerdingstad

Ordfører i Øvre Eiker, Ann Sire Fjerdingstad

Det var i møte rett før sommerferien (22. juni) at Øvre Eiker kommunestyre valgte å nedsette et såkalt oppgaveutvalg for å håndtere neste steg i kommunereformen. Øvre Eiker har hatt to innbyggerundersøkelser som begge viser betydelig skepsis til at Øvre Eiker skal slå seg sammen med andre kommuner. Samtidig har kommunen betydelige økonomiske utfordringer i årene som kommer som kan få betydning for tjenestetilbudet, og Øvre Eiker har dessuten en krevende geografisk plassering, midt mellom tre regioner. Skal Øvre Eiker se i retning Kongsberg, Midtfylket eller Drammen, eller kanskje i flere retninger samtidig?

Det er slike eksistensielle spørsmål som Oppgaveutvalget skal drøfte i høst. Mandatet for oppgaveutvalget er todelt. For det første skal det tegne et bilde av lokalsamfunnet de neste tiårene. Hvilke tjenester har man bruk for, hvordan og hvor bor Øvre Eikers innbyggere, hva er viktig for familier og enkeltmennesker i deres hverdag, og hva blir innbyggernes behov på fritiden. Når en finner svar på denne oppgaven, er neste oppgave en oppfølgning av den første: Hvilke råd vil Oppgaveutvalget gi kommunestyret for å møte disse utfordringene?

Øvre Eiker er den første norske kommunen, etter det vi vet, som nedsetter et såkalt oppgaveutvalg etter dansk modell. I Danmark er oppgaveutvalgene en måte å mobilisere krefter utenfor politikken til å jobbe mot de politiske organene. I Danmark, som i Norge, er rekrutteringen til de politiske partiene dårlig. Partipolitikken forvitrer. Da gjelder det å rekruttere folk som er villig til å gjøre en innsats for fellesskapet, selv om de nødvendigvis ikke er medlem av et politisk parti eller er folkevalgt.

I Øvre Eiker skjer rekrutteringen til Oppgaveutvalget  bredt, fra både grendeutvalgene, frivilligsentralen, idrettsrådet, innvandrerrådet, eldrerådet, rådet for funksjonshemmede, musikkrådet, teaterrådet, Kirken, ungdomsrådet og næringsrådet. I tillegg skal de politiske partiene utpeke sine representanter, og privatpersoner kan selv melde sin interesse gjennom kommunens nettside, med søknadsfrist torsdag 21. juli, altså denne uken.

trude andresen

Rådmann i Øvre Eiker, Trude Andresen

Øvre Eiker kommune har vedtatt visjonen «Sammen skaper vi et livskraftig Øvre Eiker». I følge rådmannen er denne livskraften under press. Hun påpeker det essensielle for Øvre Eiker som i alle kommunene i vår region: «Det er ikke bare kommunestørrelsen det kommer an på når kommunestyret i Øvre Eiker skal gjøre sine vurderinger om kommunestruktur. Først og fremst handler det om kommunens økonomiske bæreevne på lang sikt, kombinert med behovet for investeringer, omstilling og innovasjon i årene framover. Kommunens viktigste oppgaver er arealutvikling, helse, velferd og oppveksttjenester til innbyggerne. Det er lokaldemokratiets viktigste «leveranse» Hvis kommunene ikke kan drive disse tjenestene godt, vil det bli et økt press for at staten og framtidige regioner skal ta over velferdstjenestene. Da får vi statlig barnevern, statlig skole og statlig eldreomsorg og regional arealplanlegging. Lokaldemokratiet vil i en slik situasjon ha lite spillerom.

Oppaveutvalget skal møtes fem ganger i løpet av august og september. Oppgaveutvalget er altså blant annet rekruttert fra de såkalte grendeutvalget, som er en desentralisert, lokalpolitisk ordning som Øvre Eiker har fått mye skryt for. De seks grendeutvalgene i Øvre Eiker består alle av sju personer, og har som formål å være samarbeidspartner og pådriver inn mot kommunen i alles asker som grendeutvalget mener det er riktig å ta tak i og som er samlende og til det beste for bygda. Alle grendeutvalgene har egne hjemmesider med informasjon om det som skjer lokalt.

Her kan innbyggere i Øvre Eiker melde seg på oppgaveutvalget for Fremtidens kommune

 

 

Lokalsamfunn kan selv velge kommune

Det er kommunelovens  som gir rom for såkalte innbyggerinitiativ eller innbyggerforslag. I paragraf 39 heter det at dersom to prosent av kommunens innbyggere eller 300 underskrifter samles inn i en sak, så plikter kommunen å ta denne saken opp til behandling i kommunestyret innen seks måneder. Den vanligste måten å samle inn disse underskriftene på, er gjennom nettstedet minsak.no. En behøver med andre ord ikke drive dør til dør-kampanje eller stå på kjøpesenter for å samle inn disse underskriftene.

Dersom saken handler om kommunal tilhørighet for et lokalsamfunn, er det fullt mulig å anke et avslag i kommunestyret til Kommunalkdepartementet. I desember i fjor avgjorde departementet en slik sak, og skapte på den måten presedens for tilsvarende saker. Det gjaldt lokalsamfunnet Vear i Vestfold som i praksis er en forstad til Tønsberg. Vear skulle etter planen inngå i den nye storkommunen Sandefjord, men et flertall i lokalbefolkningen ønsket heller tilhørighet til Tønsberg kommune.

Tettstedet Vear lå hovedsaklig i Stokke kommune, og Stokke skal sammen med Andebu og Sandefjord slå seg sammen til nye Sandefjord kommune fra 1. januar 2017. Stokke kommune kjempet hardt for å beholde Vear, men Kommunaldepartementet valgte å overkjøre Stokkes kommunestyre og heller lytte til lokalbefolkningen i Vear, her er eksempelvis en omtale av saken i fra nettsidene til NRK.  På den måten blir Vear en del av Tønsberg kommune fra 1. januar 2017, og dette er en av de største grensejusteringene i nyere tid. Vear har nær 3500 innbyggere. Kommunaldepartementets avgjørelse var i samsvar med Fylkesmannens innstilling.

Det interessante med Vear-saken er at den har betydning ut over et lokalsamfunns interesser i Vestfold. Den danner prtesendens for andre saker, iog det betyr at Kommunaldepartementet har slått fast at i saker dert lokalbefolkningens syn overprøves av et kommunestyre i grensejusteringssaker, så skal det svært tungtveiende grunner til for ikke å lytte til lokalbefolkningen.

Om Vear-saken får betydning i vårt område, er det for tidlig å si noe om. Det avhenger helt av om det er lokal interesse for å bytte kommune. Men hvis denne interessen fins og den har flertall i eget lokalsamfunn, er det ikke noe kommunestyre som kan stå i veien for et lokalsamfunns ønske om tilhørighet.

kommunegrenser

Faksimile fra Drammens Tidende 14. juli 2016

 

Kan Lier bli en del av nye Stor-Asker?

Avventende: Liers toppledelse er fortsatt avventende til kommunereformen, men holder døra på gløtt. Fra venstre kommunalsjef Einar Jørstad, rådmann Hans-Petter Christensen og ordfører Gunn Cecilie Ringdal (H)

Hva nå, Lier: Liers toppledelse har vært avventende til kommunereformen,. Fra venstre kommunalsjef Einar Jørstad, rådmann Hans-Petter Christensen og ordfører Gunn Cecilie Ringdal (H). I dagens DT velger Lier Aps å se i retning Asker.

Lier kommune kommer neppe til å bli en del av Stor-Asker, men det er interessant at Liers politikere endelig begynner å diskutere kommunereformen.

I Drammens Tidende i dag innrømmer Lier Arbeiderpartis Gunnar Nebell at han er misunnelig på hva den nye storkommunen Asker har fått til. Hurum, Røyken og Asker blir som kjent til en ny storkommune som blir større enn Drammen. Nebell ønsker at Lier skal slutte seg til den nye storkommunen. Kan det skje at Lier, Asker, Røyken og Hurm kan bli én kommune, med grense til Drammen?

Svaret på det spørsmålet er nei, og årsaken er i hovedsak tredelt: 1. En slik storkommune strider mot kommunereformens intensjon om samordnet samfunnsutvikling. 2. Asker verken kan eller vil drive byutvikling i Drammen (Lierstranda møter Drammen by). 3. Storsamfunnet (les Fylkesmannen og Departementet) vil lese et slikt krav som en gylden mulighet for å dele Lier i to, der den ene delen inngår i Stor-Drammen og den andre inngår i Stor-Asker.

Ett av målene med kommunereformen er såkalt helhetlig samfunnsutvikling. Det betyr blant annet at byene skal få større handlingsrom. Kommunegrensene skal ikke være til hinder for urban og klimavennlig byutvikling. En annen måte å si dette på er at det skal ikke være flere kommuner i samme by. Det er både unødvendig dyrt og byråkratisk. Drammen er det norske kroneksempelet på en inneklemt by. En av landets fremste eskperter på kommunereformen, Geir Vinsand, pleier å si at ordfører Tore Opdal Hansen er bare ordfører i 60 prosent av egen by, og det er fordi bygrensene etter Statistisk sentralbyrås definisjon favner mye videre enn kommunegrensene.

Ett av byområdene som befinner seg i to kommuner, er Brakerøya og Lierstranda som ligger delvis i Drammen og delvis i Lier. I det nye sykehuset som skal komme på Brakerøya , eksempelvis, kan du spasere inn i Drammen og ut i Lier. I følge kommunereformens intensjoner er ikke dette en smart løsning, og det er derfor Fylkesmannen i Buskerud frister eller truer, alt ettersom hvilke øyne som ser, med grensejustering.

Denne utfordringen løser man ikke dersom Lier ser i retning Asker. Tvert imot blir kartet enda mer komplisert enn det allerede er, fordi Asker og Lier har helt motstridende sykehusambisjoner. For Lier er sykehuset det aller viktigste som har skjedd bygda etter krigen, og det aller viktigste som kommer til å skje de neste hundre år. Det er fordi at sykehuset blir så mye mer enn sykehus. Sykehuset blir startskuddet for hele Lierstranda-utbyggingen, der et av de vakreste og mest sentrale bolig- og næringsområdene her til lands sårt trenger en katalysator for videre utvikling. Det er sykehuset som skal bli den katalysatoren.

En av landets fremste eskperter på kommunereformen, Geir Vinsand, pleier å si at ordfører Tore Opdal Hansen er bare ordfører i 60 prosent av egen by, og det er fordi bygrensene etter Statistisk sentralbyrås definisjon favner mye videre enn kommunegrensene.

Asker, derimot, har sverget sin lojalitet til Bærum og Bærum sykehus. Med andre ord har Lier og Asker diametralt motsatte helsepolitiske ambisjoner, og  motsetningene stanser ikke der. I Drammens formannskapssal i våres sa Askers ordfører Lene Conradi høyt og tydelig at Asker ønsket ikke å drive byutvikling i Drammen. Da hun ble spurt om hva hun mente med det, sa hun at Asker så på Lierstranda som en del av Drammen by og dermed Drammen bys utvikling.

Internt i Lier er man naturlig nok engstelig for å bli delt. Store Asker kan nok bli enda mer forlokkende enn det allerede er for folk som bor i grenseområdet på Tranby og Lierskogen. Samtidig vil sykehusutbyggingen gjøre Lier enda tettere integrert med Drammen. Det er flere enn Røykens tidligere ordfører som spår at dette kan ende med deling.

Liers politikere ønsker i hovedsak ikke å diskutere kommunereformen. Det er påfallende at politikere abdiserer i en sak som kan få så vidtrekkende lokalpolitisk betydning. Det er som om de håper at reformen går over. Imidlertid er det noen politikere som ser at reformen kommer til å leve i flere år etter dette. Lier Venstres Tove Hofstad er en av dem. Lier Aps Gunnar Nebell er en annen. De ser at noe er i ferd med å skje, og at politikere dermed bør melde seg på før en kommer i en situasjon der det er helt andre enn bygdas egne politikere som former kommunens fremtid. I så måte er Gunnar Nebells utspill i Drammens Tidende i dag svært interessant.

Her en link til Gunnar Nebells innlegg

 

 

Lokaldemokrati: På tide å snu torva

torfing

Vårt lokale folkestyre har det ikke bra. Valgdeltakelsen synker jevnt og trutt, de politiske partiene sliter med å stille gode lister og altfor mange lokalpolitikere gir seg etter bare én periode. Kommunereformen er også en demokratireform for å blåse liv i nærdemokratiet. Det trengs.

I debatten om kommunereformen hører vi påstander om at det lokale selvstyret har det så fint og godt, og hvorfor forandre noe som er en suksess? Hadde påstanden vært sann, ville det vært et godt poeng. Men den er langt fra sann. For 50 år siden var oppslutningen ved lokalvalg her til lands opp mot 80 prosent. Ved valget i fjor var den 60, og den bikker under 50 i flere kommuner. I disse kommunene vet vi ikke lenger hva flertallet egentlig mener.

Når fylkesmann Helen Bjørnøy reiser rundt til formannskapene for å holde orienteringer, ser hun mange kjente ansikter, også fra den gangen hun selv var lokalpolitiker på 1990-tallet. Det er ikke noe galt i kjente ansikter, men det påfallende er at så mange nykommere gir seg.

Det er også påfallende at politikken rekrutterer så få småbarnsforeldre og ressurspersonen innen økonomi, næringsliv og forvaltning. Kombinasjonen av politikere som har gjort alt på gamlemåten i 30 år og mangel på rekruttering kan være farlig fordi det hindrer høyst nødvendig nyskaping og nye måter å løse utfordringer på.

Svelvik og Drammen kommuner har en intensjonsavtale om å danne en ny kommune sammen i 2020. I den forbindelse har vi arrangert en rekke seminarer som har handlet om mange av de utfordringer Drammensregionen står overfor i årene som kommer, der også andre kommuner i Drammensregionen er blitt invitert til å være med. Sist uken var vi i Danmark for å se hvordan andre arbeider med nærdemokrati, altså det folkestyret som er enda nærmere brukerne enn kommuneadministrasjonene.

I Gentofte kommune utenfor København møtte vi Jacob Torfing, professor i statsvitenskap ved Universitet i Roskilde (bildet). Han var som mange akademikere svært skeptisk til den danske kommunereformen da den startet for ti år siden. Nå er han vilt begeistret for reformen fordi den har ført til en fornyelse av det lokale folkestyret. Hovedårsaken er at når kommunene blir større, så blir de også mektigere. Maktpyramiden snus, fordi den viktigste makten utøves nedenfra, ikke ovenfra.

I praksis betyr dette at danske rikspolitikere og EU-politikere nå søker seg til kommunene fordi politikken er mer konkret og føles mer meningsfylt lokalt enn den er nasjonalt. Dette betyr også at kommunene er blitt mye viktigere på den nasjonale dagsordenen. Journalistene stiller mannsterke opp på kommunestyremøtene, noe de bare en sjelden gang gjorde tidligere. Kommunen er også blitt en kul arbeidsplass som tiltrekker seg topp kvalifiserte og innovative medarbeidere som ikke bare utfordres faglig, men som i tillegg er med på å bygge samfunnet nedenfra.

Gentofte kommune har opprettet såkalte oppgaveutvalg der man søker å mobilisere ressurspersoner lokalt. Disse ressurspersonene jobber tett sammen med kommunens politikere og administrasjon. Vi møtte en godt voksen kvinne som strålte fra topp til tå etter å ha meldt seg inn i et slikt oppgaveutvalg, i dette tilfellet for innvandere og flyktninger. Hver dag tilbrakte hun sammen med én eller flere flyktninger, snakket med dem, hjalp dem til rette i lokalsamfunnet, var med dem og handlet på butikken og inviterte dem hjem til vafler og kaffe.

For henne representerte arbeidet i oppgaveutvalget en ny mening med livet, og for lokalsamfunnet var hennes bidrag særdeles viktig og langt mer inkluderende og oppbyggende enn det et offentlig kontor kunne tilby.

I et annet oppgaveutvalg satt en funksjonshemmet og bevegelseshemmet 26 år gammel kvinne. Hun var aldri blitt lyttet til av noen, men gjennom oppgaveutvalget var hun med ett blitt en av kommunens mektigste. Der preget hun alt arbeid for tilrettelegging av samfunnet for unge og bevegelseshemmede mennesker.

Slik går det altså an å tenke nytt om nærdemokrati. I Danmark ble kommunereformen først og fremst en demokratireform. Det er den også i Norge, selv om ikke debatten tyder på det. Men Drammen og Svelvik henter inspirasjon utenfra, enten det er i danske Gentofte eller det er i Øvre Eiker der grendeutvalgene er en beslektet modell. Vi skal bygge et nytt og bedre lokaldemokrati sammen, og vi ønsker flere med på laget.

 

 

Older posts Newer posts